Hva skjer når kunstig intelligens får spille på Nidarosdomens mektige orgel? Når algoritmer og maskinlæring trer inn i et rom bygget for menneskelig ånd og tro?
I «KUNSTIG INTELLIGENS I KATEDRALEN» møtes teknologi, kunst og tro i en unik konsertopplevelse der grensene mellom det menneskeskapte og det maskinelle utforskes. Gjennom orgelimprovisasjon, dans, sensorteknologi og dataprogrammering skaper et tverrfaglig kunstnerteam et levende samspill mellom menneske og maskin – mellom det vi kan kontrollere og det vi må slippe fri.
Årets åpningskonsert utfordrer forestillingen om hva som er ekte, sant og menneskelig i en tid der kunstig intelligens stadig oftere tar plass i våre liv. En konsertopplevelse som går rett til kjernen av Olavsfests tema for 2026: Sannhet.
MEDVIRKENDE:
Øyvind Brandtsegg – komposisjon, utøver, dataprogrammering
Petra Bjørkhaug – orgelimprovisasjon
Daniel Formo – komposisjon, utøver, dataprogrammering
Anna Thu Schmidt – dans og koreografi
Andreas Bergsland – komposisjon, sensorteknologi for dans
Dag Aakre – tekst, resitasjon
Pekka Stokke – video/lysdesign
I løpet av få år har vi latt kunstig intelligens omgi oss på nesten alle felt, og i årets åpningskonsert ønsker vi å sette lys på møtet mellom menneske og teknologi, i kontekst av et rom som tradisjonelt er forbundet med det dypt menneskelige: Katedralen og kulturen som omgir den.
Det teknologiske perspektivet gjenspeiles også i at konserten er en samproduksjon med og avslutningskonsert for Meta.Morf – Trondheim biennale for kunst og teknologi.
Etter restaureringen i 2014 har Steinmeyerorgelet i Nidarosdomen fått teknologiske muligheter som gjør det mulig å «spille» orgelet fra en datamaskin. Gjennom dette kan algoritmer basert i kunstig intelligens gjøres levende i en fysisk manifestasjon, ved at algoritmenes tallmønstre kommer ut som klingende lyd fra de store orgelpipene. Denne kvelden vil vi få oppleve et selvspillende orgel i samspill med en høyst levende, improviserende organist, en danser og visuelle elementer som supplerer lyd og bevegelse.
Jobbet siden 2017
Komponist, musiker og musikkteknolog Øyvind Brandtsegg og organist Petra Bjørkhaug forteller at samarbeidet startet allerede i 2017.
– Fram til da hadde ingen brukt datainngangen på orgelet, og jeg hadde heller ikke hatt mulighet til å gjøre meg kjent med de teknologiske funksjonene dette orgelet har, forteller Bjørkhaug.
– Så jeg var rett og slett bekymret for om vi kunne ødelegge det! Men det gikk fint, og Øyvind har brukt mye tid på å bli kjent med instrumentet, fortsetter hun.
Den menneskelige berøringen
Brandtsegg forklarer at de mest brukte algoritmene for kunstig intelligens i dag er basert på store datamengder. Dette gjør teknologien ugjennomsiktig og vanskelig å forstå, selv for eksperter. Maskinlæringsmodeller basert på store datamengder krever også store ressurser, og skaper dermed et tydelig miljøavtrykk. Forestillingen vil gjøre bruk av mer radikale algoritmer basert på svært små datamengder, og vise hvordan dette kan gjøre algoritmene mer ekspressivt spesifikke.
– KI og algoritmer kan hjelpe oss, men det er essensielt at vi klarer å forstå teknologien. Å utforske algoritmene kunstnerisk gir oss et lys inn til å forstå det. Vi ønsker å vise eksempler på hvordan vi kan ta tilbake kontrollen og forståelsen, og gjennom dette skape et sunnere forhold til teknologien, sier han.
Lyden av algoritmenes tallmønstre vil dermed klinge ut av orgelpipene – mens Bjørkhaug improviserer på orgelet samtidig.
– For meg handler det om å finne mitt musikalske språk oppi det hele. Om å bevare den menneskelige berøringen. Det har virkelig vært en øvelse i å slippe tak, smiler Bjørkhaug.
Brandtsegg er enig:
– Det menneskelige elementet er viktig. I dataspråket handler alt om tall og harde terskler. På et vis kan man også si at orgelet er et binært system: Enten er tonen på eller den er av. Det er ikke anslagsfølsomt. Så når jeg begynte å spille orgelet fra datamaskinen ble det typisk terskeldynamikk, med harde kanter. Men når jeg hører Petra spille, flyter klangen dynamisk, og tonene puster.
– Hun tilfører musikalitet. Du kan si at jeg styrer tonen, men Petra styrer registreringen på orgelet. Dermed skaper hun et univers der heller ikke jeg har kontroll. Det har vi brukt mye tid på.
Stemme, bevegelse og musikk
I arbeidet med verket planlegger de også å koble inn menneskestemmen, gjennom tekster som spiller på den moderne fremmedgjøringen i møte med teknologien. Det er gateprest Dag Aakre som leser, og stemmen hans blir analysert og omgjort til lydspekter som spilles på orgelet samtidig som teksten projiseres på skjerm. Under konserten vil også danser Anna Thu Schmidt bevege seg rundt i rommet. Utstyrt med bevegelsessensorer vil hun utløse ulike vokalklanger som blir overført videre til orgelet – slik blir det en opprettet en kobling mellom stemme, bevegelse og musikk – understøttet av visuelle representasjoner og virkemidler.
Provoserende i kirkerommet?
Ny teknologi i møte med kunstutøvelse med århundrelange tradisjoner er fortsatt et uutforsket landskap. Duoen er klar over at mange av ser på inntoget av kunstig intelligens og algoritmestyring som både skremmende og dystopisk. Kanskje kan det virke spesielt provoserende i kirkerommet, i en ramme der ånd og det medmenneskelige står spesielt sterkt.
– Det framstår skremmende, fordi vi ikke skjønner. Vi kan stikke hodet i sanda, men det kommer ikke til å gå over. Alternativet er å bli kjent med det og forstå hvordan algoritmene fungerer, sier Brandtsegg.
– Det handler om å prøve å forstå, håndtere og tolke det nye. Dette vil bli noe annet enn den klassiske orgelmusikken, men det er mye av poenget, mener Bjørkhaug. En annen positiv konsekvens er at det utfordrer vanetenkning hos utøverne. Å bli satt ut på den riktige og produktive måten, gir energi og peker ut en retning. Det er ligger mye læring å utvikle seg til å håndtere det nye – en nyttig egenskap også i verden utenfor musikken og kunsten.
Bjørkhaug innrømmer likevel at hun var skeptisk til prosjektet i utgangspunktet.
– Uttrykket var for langt unna «sannheten» i orgelmusikken, for den kan jo oppfattes å være «sånn»! Så kommer Øyvind med et element som bryter med alt av strenge regler. Men så er det sånn at vi skaper vår egen nye sannhet og virkelighet, og hvem har makt til å definere det, spør hun.
Komponist og kurator
Brandtsegg forteller at han ikke er en flittig kirkegjenger, men likevel ser på kirka som et sted vi går til når alt går skeis og vi føler oss hjelpeløse. Kirka blir en siste skanse for det mellommenneskelige, og det kan være opprivende å tenke at den posisjonen skal overtas av en datamaskin. Nettopp derfor er perspektivet viktig å trekke fram. Ikke for å skremme folk, men for å sette lys på det.
– Ja, for KI oppfattes jo som kunstig og ikke-menneskelig?
– Vi mennesker er opptatt av autentisitet, vi tror på noe nettopp fordi det kommer fra et menneske og ikke en maskin. Maskiner er ikke redde for å dø, de har ikke vilje, de har ikke drifter og retningssans. På den måten vil det være noe som mangler, sier Brandtsegg.
– Det som er sikkert er at vi kan påvirke hva vi bruker dem til. Vi gjør et verktøy uten egen vilje til et instrument vi kan skape musikk med. Du kan få den til å gjøre akkurat det vi vil, du kan også ha kontroll på ideen, men likevel få ut noe du ikke forventer. Du tar rollen som en kurator. Som hos John Cage og hans tilfeldighetsmusikk.
Selv om konserten kunne bestått utelukkende av selvspillende orgel, mener duoen at det kunstneriske grepet og menneskelige elementet med orgelimprovisasjon er spesielt viktig nettopp i kirkerommet.
– Jeg mener en konsert skal være noe som skjer der og da, mellom utøver og publikum. Teknologien kan gi det kunstneriske uttrykket noe å spille på, men den menneskelige intelligensen og utøvelsen må også være til stede, mener Bjørkhaug.
– Dimensjonen som oppstår mellom utøver og publikum – den er også en sannhet, mener hun.
Brandtsegg nyanserer:
– En maskin som er trent på alle komposisjoner gjennom alle tider, og publikums reaksjoner på alle framføringer, vil vite hvordan mennesker som oftest reagerer på en bestemt type musikk. Ofte har musikken ganske enkle emosjonelle virkemidler, som for eksempel dur og moll. Derfor vil en maskin kunne klare å lage noe som oppleves sterkt og ekte for lytteren, desto viktigere er TROEN på at det vi opplever er noe genuint menneskelig, utdyper han.
– Vet dere i dag hvordan verket vil høres ut i Nidarosdomen 28. juli?
– Når du lager et stykke som inneholder improvisasjon, vet du kanskje formen, men ikke alle tonene som skal med. På den måten har vi en plan – vi vet hva som skal skje, men ikke akkurat hvordan. Det blir en forhandling i øyeblikket, som vil føles livsviktig der og da.
Fra venstre: Anna Thu Schmidt, Petra Bjørkhaug, Øyvind Brandtsegg og Daniel Formo.
Foto og collage: Juliane Schütz
Øyvind Brandtsegg fra Steinkjer er en komponist, musiker og professor i musikkteknologi ved NTNU, som arbeider innenfor feltet databasert improvisasjon og lydinstallasjoner. Han har en dyp interesse for å utvikle nye instrumenter og metoder for lydprosessering med kunstneriske formål, og han har bidratt med nyskapende utvidelser innen både granulær syntese, feedback-systemer og teknikker for live-konvolusjon.
Brandsegg er utdannet ved Jazzlinja ved NTNU. Han har medvirket på mer enn 25 album i ulike sjangre, og vant Spellemannpris i 1999 med bandet Krøyt. Han har også samarbeidet med navn som Motorpsycho, Christian Eggen, Arne Nordheim, Trondheim Jazzorkester og Trio Alpaca.
Petra Bjørkhaug er organist, komponist og domkantor i Nidarosdomen og Vår Frue menighet siden 2007. Hun er utdannet ved Trøndelag Musikkonservatorium (NTNU) og har master i orgelimprovisasjon fra Norges musikkhøgskole.
Bjørkhaug har undervist ved NTNU, vært kantor i Bodø og Trondheim, og har hatt en lang konsertkarriere i inn- og utland. Hun er sentral i Nidarosdomens musikkliv, både som utøver, komponist og medlem av Schola Sanctae Sunnivae.
Hun samarbeider bredt, også med folke- og jazzmusikere, og arbeider aktivt for å formidle orgel- og kirkemusikk til nye publikummere. Hun har skrevet en rekke kor- og orgelverk, blant annet Messa Uno og Messa di Pentecoste, har utgitt flere CD-innspillinger med egen musikk og mottok Musikkforleggerprisen i 2025 for korverket «Sårmerkt».
Prosjektet er støttet av Norsk Kulturråd og NTNU
Prosjektet er en samproduksjon med Meta.Morf – Trondheim biennale for kunst og teknologi
Meta.Morf er initiert og produsert av TEKS – Trondheim Elektroniske Kunstsenter
Meta.Morf manifest:
Kunstnerisk og vitenskapelig forskning utfordrer og endrer kontinuerlig våre perspektiver på livet med nye filosofiske og eksistensielle spørsmål som resultat. Den akselererende utviklingen innenfor ulike teknologifelt genererer stadig nye mulighetsområder for kunstnerisk praksis. Gjennom sin rolle som fortolker og formidler av vitenskapelige fremskritt styrker kunstneren også vår evne til kritisk refleksjon ved innføring og bruk av nye teknologier.
Trondheim biennale for kunst og teknologi – Meta.Morf – skal belyse grenselandet mellom kunst, teknologi og vitenskap. For et bredt publikum, og gjennom et mangfold av kunstneriske perspektiver og kuratoriske tilnærminger, presenterer Meta.Morf kunstnere, forfattere og forskere som kan utvide vår forståelse av samtidens samfunnspolitiske, teknologiske og kulturelle utvikling.
