Opplev den ledende britiske organisten Stephen Farr i konsert på Wagnerorgelet i Nidarosdomen, med et program spesielt satt sammen over tema FLUKT.
Farr vil under konserten spille verker av Bach, Bruhns, Alain, Morgan, Rutti, Böhm og Buxtehude. Konsertens tittel kommer av at FUGE kommer fra latinske fuga, som betyr flukt.
Nidarosdomen
Onsdag 30. juli kl. 22.00
PROGRAM:
Nikolaus Bruhns 1665–1697: Praeludium in e minor
Jehan Alain 1911-1940: Le jardin suspendu
Carl Rutti 1949- : Lerche (Skylark)
Georg Böhm 1661-1733: Partita ‘Ach wie nichtig, ach wie flüchtig’
Diderik Buxtehude 1637-1707: Mit Fried und Freud ich fahr dahin BuxWV 76 / Klaglied
Huw Morgan 1975- : The Kestrel Stands Haloed by the Sun
J S Bach 1685-1750: Toccata and Fugue in d minor BWV 538
Stephen Farr om programmet:
Før jeg valgte dette programmet, tenkte jeg lenge på de forskjellige ideene om «flukt» Olavsfest utforsker, og hvordan musikken responderer på dem. For en organist sender ordet FUGE naturligvis tankene til J.S. Bach, så jeg avslutter programmet mitt med min favorittfuge av Bach (selv om det selvfølgelig er vanskelig å velge).
Samtidsverk av Rutti og Morgan er inspirert av fuglenes flukt. Ideen om flukt til tilflukt ligger til grunn for Alains verk, mens verk av store nordtyske forgjengere til J.S. Bach utforsker komponistens fantasiflukt (Bruhns) og livets raske gang samt sjelens flukt fra kroppen (Böhm og Buxtehude).
Jeg håper at programmet gir en mulighet til å høre noe ukjent musikk, og selvfølgelig lar det fantastiske Wagnerorgelet – et instrument jeg er svært beæret over å spille – vise seg fram på uventede måter for lytteren.
Nikolaus Bruhns 1665–1697: Praeludium in e minor
En av de fremste komponistene innen den nordtyske tradisjonen i generasjonen før Bach, og Bruhns tilbrakte mesteparten av sin yrkeskarriere i Husum. Han døde ung, og etterlot seg (så langt vi vet i dag) svært få verk; kun et lite antall kantater og orgelverk er bevart, alle av høyeste kvalitet. Dette Praeludium – ett av to han skrev i denne tonearten – er et av de mest imponerende verkene i sin sjanger, med et stadig skiftende musikalsk landskap og et bredt spekter av stemninger og klangfarger; en sann «flytur» gjennom komponistens fantasi. Det inneholder en passasje som ifølge legenden gjenspeiler hans evne til å spille fiolinsolo samtidig som han akkompagnerte med basslinje på orgelpedalene.
Jehan Alain 1911–1940: Le jardin suspendu
Alain, som Bruhns, døde ung; han falt i strid under andre verdenskrig. Men han etterlot seg et mer omfattende verkregister, som utmerker ham som en av de mest originale orgelkomponistene fra tidlig 1900-tall. Hans rytmiske eksperimenter peker særlig frem mot de senere verkene til Messiaen, både i kompleksitet og raffinement. Le jardin suspendu er ett av få verk som ble utgitt i Alains levetid; på ett eksemplar skrev han at stykket beskriver en hengende hage, det hemmelige tilfluktsstedet hvor kunstnerens skapende ånd søker ly. Stykket skaper en usedvanlig hypnotisk virkning gjennom langsomt bevegende harmonier og vevende figurer, og fraværet av dype bassklanger gir en bemerkelsesverdig følelse av vektløshet.
Carl Rütti 1949–: Lerche (Skylark)
Dette verket – som skildrer lerkenes flukt – er hentet fra en større syklus for orgel, Tabor, som omhandler Kristi forklarelse. Det benytter livlige rytmemønstre for å illustrere fugleflokker som kaster seg og svinger rundt Taborfjellet etter at forklarelsen har funnet sted, idet de flyr mot solen.
Georg Böhm 1661–1733: Partita ‘Ach wie nichtig, ach wie flüchtig’
Böhm, organist i Johanniskirche i Lüneburg, var en sentral skikkelse i den nordtyske orgelskolen som også omfattet Bruhns, og var nesten helt sikkert en viktig påvirkning på den unge J.S. Bachs musikalske utvikling. Han spilte en betydelig rolle i utviklingen av koralpartitaen (variasjonsverket); dette stykket, som kan fremføres både på orgel og cembalo, bygger på melodien til en luthersk koral, hvis tekst mediterer over jordelivets forgjengelighet.
Diderik Buxtehude 1637–1707: Mit Fried und Freud ich fahr dahin BuxWV 76 / Klaglied
Den unge J.S. Bach ble også tidlig kjent med musikken til Diderik Buxtehude, selv om det nøyaktige omfanget av deres profesjonelle kontakt er uklart. Mit Fried und Freud er, som Böhms verk, et variasjonsverk over en koralmelodi som tar for seg livets forgjengelighet, i dette tilfellet knyttet til fremstillingen av Kristus og den aldrende Simeons aksept av døden. Buxtehude bruker koralen som grunnlag for en ekstraordinær fremvisning av komposisjonsteknisk virtuositet, der musikalsk materiale omformes i varierte kombinasjoner som krever stor ferdighet – kanskje hadde Bach dette i tankene da han planla Die Kunst der Fuge? Klaglied er en sang for stemme, to instrumenter og generalbass, en rørende klagesang ved komponistens fars død. Variasjonene (som kan fremføres i ulike besetninger) og sangen ble utgitt sammen, som en av de få av Buxtehudes verk som kom i trykk.
Huw Morgan 1975– : the kestrel stands haloed by the sun
Huw Morgan studerte ved Universitetet i Oxford og har i dag en aktiv frilanskarriere som utøver og komponist. Blant hans mange innovative prosjekter er opprettelsen av et nytt forlag for orgelmusikk og fremføringen av konserter med hovedsakelig sakte orgelmusikk, bestående av et bredt spekter av bestillingsverk. The kestrel stands haloed by the sun vender tilbake til den bokstavelige idéen om flukt, knyttet til fugler; stykket ble inspirert av et urovekkende, nærmest forstyrrende møte med en rovfugl som svevde i åpent landskap. Den statiske pulsen og nakne teksturen skaper en genuin følelse av uro og mystikk. Notasjonen overlater alle avgjørelser om notenes varighet og rytmisk organisering til utøveren, og inviterer til improvisasjon og nytolkning i hver fremføring.
J.S. Bach 1685–1750: Toccata og Fuge i d-moll BWV 538
Dette er ikke den berømte Toccata og Fuge i d-moll (som nesten helt sikkert ikke er et orgelverk og sannsynligvis ikke av Bach), men et bekreftet verk fra komponistens modne år, som viser fullstendig mestring av både musikalsk materiale og sjanger. Toccataen fremviser en dialog mellom to likeverdige manualer – den eneste gangen Bach benytter dette grepet i sin orgelmusikk – og viser en bemerkelsesverdig kontroll over retorisk form og en særdeles original tilnærming til struktur. Fugen er (for meg, i alle fall) Bachs største orgelfuge, den utvikler et kraftfull driv frem mot en slående referanse til materialet fra Toccataen som bringer verket til en sterk avslutning.
Stephen Farr
Stephen Farr (f. 1967) er etablert som en av de ledende organistene i sin generasjon. Han er sjefseksaminator ved Royal College of Organists og Director of Music ved All Saints-kirken i Westminster.
Han er født I London, var orgelstipendiat ved Clare College Cambridge fra 1984-1987, og ble uteksaminert med en master i musikkvitenskap. Han har også en doktorgrad fra University of Surrey.
Som utøvende organist har han en omfattende diskografi, utgivelser har inkludert J.S. Bachs «Clavierübung 3», «Orgelbüchlein» og «Chorale Partitas», de komplette orgelverkene til James MacMillan, verk av Francis Grier, Hieronymus Praetorius, musikk fra det engelske repertoaret fra 1600-tallet, verk av Judith Bingham, og de komplette orgelverkene til Kenneth Leighton.
Som solist har han spilt i hele Europa, i Nord- og Sør-Amerika og Australia, han har spilt i Royal Albert Hall (hvor han sto for premieren på Judith Binghams «The Everlasting Crown» i en soloresitasjon under BBC Proms i 2011), Royal Festival Hall, Symphony Hall i Birmingham, Westminster Cathedral, St Pauls katedral, King’s College og Westminster Abbey. Han sto for skotske premieren på James MacMillans orgelkonsert «A Scotch Bestiary» på Edinburgh International Festival i 2019.
Han har vunnet Farr Royal College of Organists Performer of the Year Award (1988) samt en rekke internasjonale priser ved konkurranser i Odense, Paisley og St. Albans.
Foto: Andrew Prior
