Håpet finnes i mellomrommet. 

 
Alle mennesker har det til felles at vi er avhengige av et fellesskap.
Vi søker likesinnede folk som tenker som oss, føler som oss og liker som oss.
Vi skaper oss et rom for dette fellesskapet og kaller det en forening eller en klubb eller en kirke.
Vi utvikler regler for dette rommet, som skiller oss fra de andre, som også har sine egne rom med sine egne regler.  

Og det kjennes så godt og trygt å være i dette rommet, sammen med flokken vår:
«Hør hvor det stormer der ute, her er det fredfullt og tyst», som vi sang på bedehuset i min barndom.
Eller: Du verden så dårlig smak de andre har, her oser det kvalitet.
Eller: Se hvor feil de andre tar, her vet vi hva som er rett.  

Vi lever i separasjonens tid, fordi vi i økende grad søker tilflukt i grupper av mennesker som mener det samme som oss, samtidig som vi definerer oss selv i motsetning til de som mener noe annet.
Dette gjelder like mye for sekulære, som for religiøse miljøer.
Algoritmene leder oss, som en aldri hvilende hyrde, i favnen på likesinnede.  

Som en motkraft til dette, er Olavsfest mest opptatt av mellomrommet mellom de ulike gruppene, klubbene eller menighetene.
Fordi det er der alt det spennende skjer, det er der de kulturelle, politiske og religiøse kampene foregår, og det er der vi må foreta våre viktige individuelle valg.
Olavsfest vil skape forbindelser mellom det som er innenfor og det som er utenfor, det som er nytt og det som er eldgammelt, det som er hverdagslig og det som er hellig, ved hjelp av kunst og kultur som gjør vår forestillingsverden større. 

Mange tenker at det viktigste nå er å ta vare på det rommet vi har skapt oss: Vår kultur og våre verdier.
Mange føler at deres dyrebare fellesskap, deres eget rom, er truet av andre rom, fremmede rom.
De håper inderlig at de skal klare å forsvare fellesskapet sitt mot de andre, men dette er egentlig ikke et håp, det er mer en frykt for å miste det man allerede har, det man allerede kjenner til.
Håpet finnes i mellomrommet. Håpet finnes der hvor tanker, følelser, erfaringer og virkelighetsoppfatninger blandes, endres og fornyes.  

Musikk som stenger seg inne i en sjanger, dør.
Språk som ikke forandrer seg og tar opp i seg nye ord og uttrykk, dør.
Folk som ikke blander seg med andre, dør.
Og en kirke som ikke tar opp i seg tid og sted, nye tanker og skikker og er i konstant bevegelse – den dør.  

Når menneskene polariseres mellom de som har rett og de som tar feil: Ta vare på mellomrommet.
Når menneskene polariseres mellom de som tror og de som ikke tror: Ta vare på mellomrommet.
Når menneskene polariseres mellom oss og de andre: Ta vare på mellomrommet. 

Det er i mellomrommet du kan støte på nye tanker.
Det er i mellomrommet du kan lære deg nye praksiser.
Det er i mellomrommet du risikerer å møte deg selv, som en annen.  

Petter Fiskum Myhr 
Direktør, Olavsfest