Swans avlyst

Den planlagte konserten med Swans i Nidarosdomen i 2021 er dessverre avlyst.

Konserten med Swans i Nidarosdomen var opprinnelig planlagt for 2020 og deretter flyttet til 2021. Imidlertid har bandet nå besluttet å avlyse alle planlagte konserter og turneer i overskuelig fremtid:

«På grunn av pandemien og usikkerheten og helserisikoen den medfører, vil vi avlyse alle planlagte Swans-turneer og -konserter», skriver bandets leder Michael Gira i en kunngjøring på Facebook.

Vi forstår og respekterer bandets beslutning i en vanskelig tid. Olavsfest håper å kunne invitere Swans tilbake ved en senere anledning.

De som har kjøpt billett, vil få informasjon på epost fra oss angående refusjon.

***

SWANS er blitt kalt verdens beste liveband, og ledes av en av en mann som i snart 40 år har stått urokkelig ved sin kunstneriske visjon. Det finnes knapt musikere som har jobbet hardere, forsaket mer og inngått færre kompromisser i kunstens tjeneste enn Michael Gira.

Gjennom snart 40 år og 15 album har Gira og hans prosjekt Swans fortsatt å være pionerer i stadig bevegelse, alltid mot ny og upløyd mark. I store perioder så kommersielt dødfødt at sultegrensen aldri har vært langt unna, men de siste ti årene med noe som nærmer seg den anerkjennelsen de fortjener. Michael Gira er en av den eksperimentelle rockens virkelige stayere og visjonære.

DYPT ÅNDELIG MENNESKE

Til tross for at Michael Gira ikke bekjenner seg til noen bestemt religion, er han likevel et dypt åndelig menneske. Swans’ låter er proppfulle av religiøse bilder og allegorier, og – ikke minst – en nesten manisk søken etter eksistensiell mening, en åndelig dimensjon og en høyere tilstand.

Michael Gira har i intervju gitt uttrykk for at han ikke liker å snakke om seg selv. På direkte spørsmål om hva det er han liker å snakke om, svarer han: «Dødens nærvær og muligheten av at det finnes en gud».

Gira trekker ofte fram nødvendigheten av å nå et punkt der man mister seg selv. Nødvendigheten av å ta seg selv, bandet og publikum gjennom kaos – og inn til stormens øye, der tid og rom opphører.  

«When performing music and it completely takes over the players to become a life force of its own, I find that the ideal state for me to be.»
– Michael Gira

Sånn sett kan Swans betraktes som en slags musikalsk meditasjon, der musikere og publikum gjennom hypnotisk repetisjon og av og til rå kraft, trer over i en idealtilstand. Musikk som et middel til å nærme seg det åndelige.

How is it true, that we even exist?, spør Gira på Annaline fra bandets siste album. Et spørsmål musikken gjør sitt for å svare på eller bekrefte, om enn for et flyktig øyeblikk i et konsertlokale. Ikke minst er Gira selv et eksempel på en ubøyelig søken etter verdighet og ære på vegne av seg selv og sin kunst.

TURBULENT UNGDOMSTID

Kanskje ligger noe av forklaringen bak staheten og ubøyeligheten i en personlig bakgrunn langt utenom det vanlige.

Allerede som 12-åring i California brukte han narkotika i store mengder, som 14-åring ble han sendt til faren i Tyskland og satt til å jobbe på fabrikk for å holde seg unna trøbbel. Som 15-åring rømte han til en kibbutz i Israel, der han etter kort tid ble arrestert og satt i fengsel for salg av hasj. Det var likevel der, i fengselsbiblioteket, at han begynte å lese. En verden åpnet seg og et frø var sådd. Da han omsider kom seg hjem igjen til USA i en alder av 17, etter først å ha jobbet en periode som gruvearbeider i Israel, var veien kort til å studere kunst på college.

Swans ga ut sin første EP i 1982, og ble regnet som en del av den avantgardistiske, kakofoniske og grenseoverskridende No Wave-bølgen fra New York, som også omfattet band som Sonic Youth. Med årene vokste de ut av den trange båsen, og har gjennomgått en rekke forvandlinger, ofte i retning mot et mer gotisk, repetitivt og hypnotisk uttrykk. Bandet kollapset under sin egen vekt på slutten av 90-tallet, og Gira brukte årene som fulgte på den mer lavmælte mellomstasjonen Angels of Light.

MEKTIG COMEBACK

Tiden etter Swans-comebacket i 2010 har vært en en triumf, endatil med en slags kommersiell suksess. Bandets liverykte har vokst seg formidabelt, mens de tre platene The Seer (2012), To Be Kind (2014) og The Glowing Man (2016) er blitt oppfattet som en mektig trilogi. På fjorårets Leaving Meaning tok Gira Swans i atter en ny retning: Mindre støyende, mer sakralt, men fortsatt med den samme ulmende intensiteten og det samme emosjonelle trøkket som før.

KRAVSTOR BANDLEDER

Michael Gira er lang ifra noen enkel mann, som bandleder stiller han nærmest umenneskelige krav til den lange rekken musikere som har gått inn og ut av den stadig skiftende bandkonstellasjonen. Å turnere med Swans har gått på den fysiske og psykiske helsa løs for mange. Hele tiden presser Gira musikken dypere, lengre, høyere – for hver plate og for hver konsert. Han er aldri fornøyd, vil alltid lengre inn, ned og opp.

Gira kan fortsatt ha problemer med å artikulere hvorfor Swans låter som de gjør. Bortsett fra at de til enhver tid – uten unntak – låter nøyaktig slik de MÅ.

«I’ve never seen a band sustain intensity for an entire hour and a half to two hours; the carefully suspended mood as the band members stepped on stage one at a time, taking some fifteen, twenty minutes to complete the ritual entrance; the way songs crashed into one another or flowed without pause from one to the next; the lightning crack of violence as Gira’s voice pierced silence, intoning a lyric everyone in the world must have know; a later drop-dead pause as everything ceased and Gira sang a brief blues a cappella before the next song rent the air; seeing musicians breathless, reddened, and stretched taut; beauty and brutality all wrapped up in one. Swans’ is the only music that deserves the word ‘God’ on its lips»

-Nick Soulsby, forfatter av «Swans: Sacrifice and Transcencence – the Oral History»