Et møte mellom to store

Hva skjer når en av Norges beste malere møter en av Norges beste journalister på Olavsfest? Kanskje en kvantitativ, men iallfall en kvalitativ, forvandling. Eller metamorfose som det heter på fint.

Av Gunnar Gjertsen (tekst) og Gerd Stiberg (foto)

Kunstneren Håkon Gullvåg, har fått spaltemeter i kilometervis den siste tiden. I den grad malerier måles i spaltemeter. Men hva med en av Norges beste journalister, Harald Stanghelle, best kjent fra Aftenposten og et utall opptredener på riksdekkende radio og fjernsyn de siste tretti år? Han har definitivt fått mange spaltemeter, selv om han bare er halvannen meter høy. Eller litt mer. Han har vært redaktør for praktverket Gullvåg – maleren, den mest omfattende gjennomgangen av Gullvågs etter hvert lange karriere.

Altså måtte vi snakke med mannen.

– Du sitter som på spranget, utbryter vi etter to minutters intervjuarbeid.

Han har veldig dårlig tid, men likevel…

– Ja, det er fordi jeg har så korte bein, sier han på sitt vestlandske tungemål og smiler.

– Det er derfor jeg alltid sitter på stolkanten.

Unge Høyre, indremisjon og avholdssak

Nå er jo ikke intervjuobjekters høyde, bredde og skostørrelse så vanlige ting å kommentere, men vi kunne ikke dy oss. Men det var dette med forvandling, Olavsfests stikkord i 2019. Har Harald Stanghelle forvandlet seg?

-Jeg var medlem av Unge Høyre fra 1969 til 1975, sier han tørt, og dermed har han forklart det meste.

-Og familien på Stanghelle i Vaksdal i Hordaland var mest preget av indremisjon og avholdssak. Vi abonnerte på ukeavisa Folket.

Så begynte avdriften mot venstre, som for svært mange andre unge den gangen. Han kjøpte til og med sin egen lokalavis, men skjønte at framtiden nok lå i de store avisene i hovedstaden. Blant annet Arbeiderbladet, Dagbladet og Aftenposten, hvor han har vært politisk redaktør i tjue år.

-Jeg har alltid vært opptatt av malerier og billedkunst. Jeg kjøpte mitt første som syttenåring, et trykk av Knut Steen. Og i 1995 ble jeg kjent med Håkon Gullvåg, vi ble venner, og vi reiste på far- og datterturer sammen.

-Den fremste norske samtidsmaleren

Stanghelle er etter sigende lykkelig gift med Anne Lieungh, barnebarnet til landsfader Einar Gerhardsen, og hun på sin side stolte nok på sin mann til å slippe datteren deres av gårde sammen med ham og Gullvåg. Og apropos Gullvåg. Er han virkelig så flink som vi tror?

-Ja, Håkon er den fremste vi har av dagens norske samtidsmalere. Han har revitalisert den stivnede portrett- og kirkekunsten, han er ikke fastlåst i stereotyper, og han tør gå egne veier. Bare tenk på kongeportrettene hans!

Mange husker nok den gangen Håkon Gullvågs portrett av Kong Harald havnet på VGs førsteside med terningkast 2 og ble utnevnt til landets styggeste portrett. Men kongen hadde kommentaren klar: «Det er nok dessverre sånn jeg ser ut!»

Men nå var det altså verken kongen eller Gullvåg vi skulle snakke om, det var den lille store mannen fra vestlandet.

Hva liker du selv av billedkunst?

-Selvfølgelig han jeg har skrevet bok sammen med, altså Gullvåg, men det finnes andre fine billedkunstnere i Norge også nå, blant annet Marianne Heske og Nico Widerberg, samt billedhuggeren Nina Sundby.

På åpningsdagen signerte Stanghelle og Gullvåg en stor, tykk og flott bok om Gullvågs kunst, og køen er ganske lang til korte køer å være.

Håkon Gullvåg og Harald Stanghelle signerer boka Gullvåg – maleren under Olavsfests åpningsdag. Foto: Gerd Stiberg/Olavsfest

Laget på et halvt år

-Vi begynte på boka for et halvår siden, men det først de siste to månedene at vi virkelig har fått sving på sakene, sier Stanghelle.

Harald Stanghelle er en spennende fyr, og han krever sin tid av omgivelsene. Og egentlig er vi mer opptatt av andre sider ved hans skriving enn om kunst. For eksempel forrige ukes kommentar i Aftenposten: «Det sutres ikke i Nord-Norge!» Selv er vi født på Sankt Hanshaugen i Oslo, men vi bodde to år i Mehamn i Finnmark for noen få år siden, og Stanghelle drøfter nesten alle de problemene som nordlendingene blir påført av oss søringer.

«Det oser ekte forbannelse og dyp mistillit av et opprør som er til å forstå», skriver Stanghelle, og ramser opp nødropet fra Bugøynes for tretti år siden, dagens arroganse fra Ap og Høyre, nedlegging av diverse studiesteder samt flybasen på Andøya, sammenslåing av fylker, nedlegging av politi- og lensmannskontorer og endelig den famøse kontrakten om ambulanseflygingen.

Dette skulle vi gjerne snakket med Stanghelle om, men vi fikk ikke tid, og dessuten er det fryktelig vrient å intervjue en journalist.

Nesten like vanskelig som å intervjue Kåre Willoch.