Trondheim Symfoniorkester: Bowie in Berlin

I Berlin ristet David Bowie av seg sine demoner, skapte en albumrekke som få i rocken kan matche, og gjenvant sin ære og verdighet. I Borggården får du høre Trondheim Symfoniorkester & Opera med vokalister framføre musikk fra Bowies Berlin-periode.

Historien om David Bowies opphold i Berlin mellom 1976 og 1979 er blitt blant rockens mest legendariske.

Det er historien om en av rockens sterkeste albumtrilogier («Low» (1977), «Heroes» (1977) og «Lodger» (1979)). Men minst like viktig: Det er historien om da David Bowie frigjorde seg selv fra popstjerne-lenker, rollefigurer, paranoia og selvforakt. Om en mann i akutt fare for å bli nok en rockestjerne fanget av sin egen berømmelse og sin egen iscenesettelse. I fare for å bli nok en av rockens mange tragedier om eventyrlig vekst og dypt fall.

I stedet gjen(opp)fant Bowie i Berlin seg selv som søkende multikunstner. Han tok tilbake verdigheten og æren gjennom å la maskene falle og stå fram som seg selv, et sårbart menneske av kjøtt og blod, mer åpen for musikalske inntrykk enn noen gang.

A new career in a new town.

I konserten Bowie in Berlin er Bowies musikk fra Berlin-perioden arrangert av den svenske arrangøren og dirigenten Hans Ek. Han kommer selv til Olavsfest for å dirigere TSO, kor og vokalistene Jenny Abrahamson, Moto Boy and Jonathan Johansson.

Konserten ble først fremført med Göteborgs Symfoniker i 2016, med delvis andre solister. Se opptak av den fantastiske konserten her:

Ek har også arrangert konsertproduksjoner rundt musikk av Björk. Han har orkestrert filmmusikken til Kon-Tiki, La den rette komme inn og flere andre storfilmer. I tillegg har han jobbet med Laleh, Veronica Maggio, Ane Brun, Michael Nyman, Renée Fleming, Metropole Orchestra, Sveriges Radios Symfoniorkester og København-filharmonien. Ek er også en del av ensemblet Modern Fantazias, som står bak prosjekter som det Kraftwerk-inspirerte Trans Europe Express and The Eternal – Variations on Joy Division.

Konserten har ikke form som en Bowie greatest hits, men er en utforsking av den aller mest kreative perioden i Bowies karriere.

I konserten gjøres det derfor også plass til musikk som påvirket Bowie sterkt i denne perioden: Kraftwerk, Kurt Weill, Lou Reed, Iggy Pop og Brian Eno. Du får også høre utdrag av Philip Glass’ Symfoni nr. 4 Heroes, som er direkte inspirert av Bowies album med samme navn.

I 1976 var David Bowie imidlertid i sørgelig forfatning. Han ga riktignok ut albumet Station to Station, som er blant artistens aller sterkeste. Utrolig nok, dersom en tar i betraktning hans fysiske og mentale tilstand under innspillingen. Flyttingen til Los Angeles året før var nemlig starten på en nedadgående spiral med kokain som drivstoff. Et forbruk av en annen verden førte Bowie inn i en nærmest konstant tilstand av paranoia. Kombinert med en usunn besettelse av okkultisme og en diett kun bestående av paprika og melk, framsto han snart mest som en krysning mellom insekt og vampyr.

«I was running at the speed of life
Through morning’s thoughts and fantasies
Then I saw your eyes at the cross fades» («The Secret Life of Arabia»)

Borte for lengst var romvesenet Ziggy Stardust og hans noe dystrere etterkommer Aladdin Sane. Bowies nye iscenesettelse og figur, Thin White Duke, var adskillig mer problematisk. Bowie var inspirert av esoterisk nazisme og gralsmytologi, mens det i intervjuer boblet opp en fascinasjon både for fascismen generelt og Hitler spesielt. Uttalelser fra Bowie og Eric Clapton var en betydelig årsak til at Rock Against Racism ble opprettet i 1976.

David Bowie var på vei ned mot avgrunnen, i halsbrekkende fart. I tillegg til alt det andre, var ekteskapet med Angie i full oppløsning, og han ble nektet å møte sin egen sønn. Skulle han redde seg selv, måtte noe gjøres.

«I wanted to believe me
I wanted to be good
I wanted no distractions
Like every good boy should» («Beauty and the Beast»)

Etter et kort opphold i Sveits fikk han hjelp av sin personlige assistent Coco Schwab (i L.A. hadde han hatt mange, i Berlin bare én) til å etablere seg i Berlin og bydelen Schöneberg. At det ble nettopp Vest-Berlin, den gangen en vesteuropeisk lunge bak jernteppet, hadde flere årsaker – både personlige og kunstneriske. I Berlin brydde den jevne innbygger seg lite om Bowie, han fikk gå i fred på gata. Samtidig var rocken, i sin opprinnelige form, døden nær. Noen gikk i retning punken, men Bowie hadde andre ideer. Han hadde lagt merke til at den tyske musikken låt annerledes, i hendene på band som Kraftwerk og Neu!. Han hadde allerede brukt Kraftwerks Radio-Activity som intromusikk på sin forrige turné. Samtidig var han fascinert av den tyske ekspresjonismen, slik den kom til uttrykk både gjennom malere og filmskapere. Han hadde også opprettet kontakt med Brian Eno, som ikke var fremmed for å bruke avantgardistiske innslag i popmusikken, og som produsent for Iggy Pops album fikk han testet ut nye ideer.

Forandringen ikke skjedde over natta, Bowie festet fortsatt tidvis hardt og utforsket Berlins ekstremt frodige natteliv sammen med Iggy Pop. Det var mindre kokain, men Bowie erstattet først kjemikaliene med store mengder alkohol. Sakte men sikkert ble han likevel friskere og sunnere. «Det tok to år i Berlin å rense systemet», har Bowie selv sagt.

En slik kjemisk og spirituell detox kommer ikke uten omkostninger. Renselsen førte med seg et skjerpet innoverblikk, og dermed uvanlige doser selvransakelse. Både musikken og ordene ble mørke og personlige. Medprodusent Tony Visconti og samarbeidspartner Brian Eno kunne fortelle om ekstremt intense studioopphold. Det ligger et teppe av nummen ensomhet over Low spesielt. På Heroes begynner Bowie for alvor å komme til hektene, det låter høyere, hardere og mer energisk, men fortsatt bekmørkt. På Lodger kan Bowie endelig kalle seg frisk, samtidig regnes albumet av de fleste som et lite steg tilbake. Det er eksperimentelt og kantete, det leker med verdensmusikk, samtidig mangler kanskje det samme emosjonelle trøkket de to forgjengerne hadde.

På mange måter viser trilogien at Bowie, kanskje først og fremst, er på vei et sted – med Scary Monsters (and Super Creeps) (1980) som naturlig og fullendt endestasjon for Bowies første kunstrock-periode.

Om han hadde flørtet med nazismen før han kom til Berlin, var den økende nynazistiske volden i byen medvirkende til at han dro derfra i 1979. I New York fant han en by med mye av den samme besnærende dynamikken mellom høy- og lavkultur, mellom det opphøyde og det nedrige, som Berlin. En dynamikk som på mange måter ble drivstoffet for Bowies karriere helt til han døde i 2016.

 «Tony, Brian and I created a powerful, anguished, sometimes euphoric language of sounds,» sa Bowie til Uncut i 2001 om Berlin-oppholdet og musikken de skapte der.

«In some ways, sadly, they captured, unlike anything else in that time, a sense of yearning for a future that we all knew would never come to pass. It is some of the best work that the three of us have ever done. Nothing else sounded like those albums. Nothing else came close. If I never made another album it really wouldn’t matter now, my complete being is within those three. They are my DNA.»