Han har alltid spilt like mye i kirker som i konserthus og jazzklubber. For Tord Gustavsen, som gir oss årets pianokonsert fra Nidarosdomen, er enhver konsert en slags liturgisk helhet.
Midt i den store katedralen står det et svart flygel. Ingenting annet. Olavsfest har gjort det til en tradisjon å la en enslig pianist få anledning til å fylle hele den store katedralen med vakker musikk. I år er det jazzpianist Tord Gustavsen som har satt sammen et repertoar med tittelen, «Ære være Gud i det innerste». En tittel som kom til ham da han ble utfordret til å gjøre en konsert knyttet til festivaltemaet «ære».
-I kirken synger man jo hver søndag Gloria med “Ære være Gud i det høyeste”. Jeg tenker at den treenige Gud er i det høyeste, i det kosmiske; men like mye i det intime – i det personlige møtet; og i det innerste. Gud strømmer i oss, mener Gustavsen.
-I en katedral som Nidarosdomen er det lett å bli stående ved det grandiose, det virtuose, å uttrykke ærefrykt for det høyeste, rankeste og majestetiske. Men jeg vil søke det store i det lille, det kraftfulle som kan oppstå fra det sarte og sårbare – både åndelig og musikalsk. Det handler om å gå maksimalt inn i hver lille detalj og gi den full oppmerksomhet, og meditere musikalsk over potensialet i hver celle. Dette gjør jeg både med stoff fra salmetoner, egne komposisjoner og improviserte musikalske strekk, utdyper han.
Tord Gustavsen er blant jazzmusikerne i Norge med bredest appell. Albumet «The Ground» med Tord Gustavsen Trio er den eneste instrumentale jazzutgivelsen som har toppet VG-lista. Han har også vunnet Spellemannpris. Konserten i Nidarosdomen vil inneholde både egne komposisjoner og improvisasjoner over salmer og annen religiøs musikk.
Selv vokste Gustavsen opp med salmer, bedehussanger og kormusikk, og spilte til allsang i ulike sammenhenger helt fra han var 5-6 år gammel. Det ble en viktig del av hans musikalske grunnfjell.
-Å tolke salmer og improvisere over dem har vært sentralt i mye av det jeg har gjort i konserter og på innspillinger gjennom årene, en slags rød tråd gjennom stilistisk, teknisk og formmessig musikalsk utvikling. Salmene er både til inspirasjon, glede, sorgarbeid, men av og til også til å kjempe med eller være i opposisjon til. Ofte har salmene et første vers jeg kan identifisere meg med, men deretter innhold som jeg må ta avstand fra, sier han.
Pianisten forteller at det å spille solokonsert er en stor utfordring i seg selv, en utfordring som ikke blir mindre i et rom som Nidarosdomen. I soloformatet bestemmer han aldri programmet helt på forhånd, men tar med seg tanker om hva han har lyst til å være innom.
-Så begynner jeg bare et sted og prøver å tvinne trådene best mulig derfra. Foreningen av disiplin og spontanitet er spesielt viktig i et sånt soloformat. Å gjøre dette i et så spesielt og ladet rom som Nidarosdomen, tar utfordringene enda et nivå høyere. Rommets klang og andektigheten man gjerne føler i Domen, blir en medspiller som både begrenser og inspirerer det som skjer musikalsk. Det foregår mange dialoger samtidig, selv om det kalles en solokonsert. En dialog mellom historien i veggene og mitt her og nå, en dialog mellom meg og instrumentet, dialog mellom instrumentet og rommet og dialogene mellom meg og de som hører på.
-Hvilket forhold har du til kirkerommet som arena for musikk og andre kunstneriske uttrykk?
-Jeg har alltid spilt i kirker, like mye som på jazzklubber og i konserthus. For meg er enhver konsert en slags liturgisk helhet. Dette blir særlig tydelig under kirkekonserter, men gjelder egentlig uansett, mener Gustavsen, som prinsipielt mener at kirken bør være åpen for alle typer kunstuttrykk så lenge uttrykket relaterer meningsfylt til rommet – både akustisk, visuelt og innholdsmessig.
-Alle stilarter kan strengt tatt brukes. Men utøverne må være bevisste på hva slags rom man spiller i, pådialogen med historien og teologien, og på akustikken, utdyper han.
Gustavsen synes begrepet «ære» er vanskelig, men også spennende å reflektere over – både sosiologisk og psykologisk.
-I denne sammenhengen er kanskje det viktigste å tenke på hva som er ærverdig, og kanskje hellig, for oss. Noe nytt vokser fram i kunsten og i religionen, hinsides både skråsikkerheten og den postmoderne relativismen, tror han.
-Vi kan søke det opphøyde og glødende – de inspirerende kraftsentraene. Vi kan tillate oss selv både inderlighet og lovprisning uten å måtte ironisere, og samtidig uten å bli fanget av autoritære æreskodekser og undertrykkende religiøse eller ideologiske systemer. Vi vet at det ikke finnes bare én sann religion eller én riktig ideologi eller én god måte å leve live på. Men vi vet samtidig at ikke alt er like byggende eller givende. Det er bra for oss å ære det vi erfarer av inkarnert godhet, raushet, klokskap, skjønnhet, meningsfylde og kunstnerisk intensitet.
TORD GUSTAVSEN
«ÆRE VÆRE GUD I DET INNERSTE»
NIDAROSDOMEN
Søndag 02.08 kl. 20.00
Strømmes på Adressa.no/Olavsfest
EN 
NO