Den unge svenske kometen inntar Borggården med en «politisk brannfakkel» av en konsert om indre rom, tvil og det radikale i å tro på noe.
«Vesper» er en politisk brannfakkel. Mot kapitalisme, konsum og miljøødeleggelser. Om åndelighet og eufori. Om det politiske potensialet i folket og hva religion gjør med mennesker. «Vesper» er på mange måter helt genial. Når siste tone stilner, er jeg slått i bakken.»
Slik lyder anmeldelsen i Hymn.se av Sara Parkmans «Vesper» fra 2019. Et album som ble kåret til årets tredje beste av Dagens Nyheter, og som sikret Parkman en grammisnominasjon. Til sommeren framfører Parkman mektige «Vesper» i Borggården.
Graver i sin egen arv
Sara Parkman har rukket å samarbeide med store navn som Fever Ray, Bob Hund og Silvana Imam, men hennes solokarriere har også tatt av det siste året.
Parkman er folkemusiker, komponist, fiolinist og trede generasjons prestebarn. Hun debuterte i 2016 med kritikerroste «Sara Parkmans skog», og sammen med Samantha Olander skapte hun albumet og forestillingen «Matriarkerna» i 2017. Hun har skrevet og turnert med Riksteaterns hyllede forestillinger «Nationalparken» og «Fäboland». I 2017 vant hun prisen som Årets artist under Folk- og Världsmusikgalan, og året etter vant «Matriarkerna» prisen for Årets album. I 2019 fikk hun SKAPs aktivitspris, og «Fäboland» ble valgt ut til scenkonstbiennalen i 2017.
Parkmans andre soloalbum, «Vesper», har fått navn etter det latinske ordet for aftenbønn. Det er et album som handler om indre rom, tvil og det radikale i å tro på noe. Hva finner vi om vi leter i vår egen arv, og skjønner at det er umulig å være kulturelt nøytral? I løpet av «Vesper» graver Parkman der hun selv og hennes formødre og -fedre har stått – nær kirken. Kristendommen har vært sterkt nærværende i Parkmans familie i mange generasjoner, det samme har solidariteten. På albumet utforsker hun både sin kulturelle og musikalske arv.
Lengsel etter åndelighet
I et intervju med Sveriges Radio, forteller Parkman at «Vesper»-prosjektet har vært et redskap for å nærme seg sin egen åndelighet.
– Egentlig har det vært en prosess som har vart i mange år. En lengsel etter hellighet og etter å forstå en arv av åndelighet som jeg har fra familien min, sier hun.
Som prestedatter har albumet vært en del av en prosess der hun på ulike måter har forsøkt å nærme seg kristendommen.
– Det er en arv jeg er veldig takknemlig for. Gjennom oppveksten er jeg blitt tidelt et språk som gjør meg i stand å snakke om åndelighet og hellighet. For meg er det ikke noe abstrakt eller fjernt, det er heller ikke undertrykkelse eller vold – slik religion KAN bli brukt til. Det er noe jeg har fått inn med morsmelka, sier Sara Parkman til Sveriges Radio.
Poesi og knyttede never
«Vesper» er og gir ekko over generasjonsgrenser, nasjonsgrenser og trosgrenser. «Vesper» er hjertet som vokser under allsang på Benny Andersson og Björn Ulvaeus’ «Du måste finnas». «Vesper» er skrubbsår, roser og leppestift. «Vesper» er blanke øyne når vinden stryker over åkrene og du ikke kan vite hvor mennesket slutter og naturen begynner. «Vesper» er det svartkalde isvannet før badstuen omslutter deg igjen. «Vesper» er det latinske ordet for aftenbønn, «Vesper» er knyttede never og strigråten som presser på. «Vesper» tar veien inn til der det virkelig kjennes. «Vesper» er også poesi, trygghet og havnen der hjemme.
”Det är inte pop med folkmusiksinfluenser, snarare ekot från generationer av kultur, leda, glädje och tro som speglas lekfullt och nära.”
-Gaffa.se
«Ur högtalaren strömmar en blandning av folkmusik, pop och kyrkomusik. Det är pampigt, vemodigt och outsägligt vackert. Stråkar, körer och distade tramporglar till texter som väver samman feministiskt patos, politisk vrede och religiösa bråddjup.»
-Expressen
”Om Sara Parkman hade valt en mer lukrativ genre än folkmusiken gissar jag att hon nog vid det här laget redan uppnått världsherravälde.”
-Wermlands-tidning