Ole Paus trodde han var ferdig som plateartist, og det måtte et samarbeid med Motorpsycho til for å lokke ham fram igjen. I sommer spiller de sammen i Nidarosdomen!
-Skulle man først gjøre det igjen, må man ta det helt ut, sa Ole Paus til Aftenposten i desember.
Og få andre passer bedre til beskrivelsen «ta det helt ut» enn Motorpsycho, et band som har inntatt en like egenrådig og uangripelig posisjon i sin generasjon som Ole Paus har i sin.
Egentlig ga Ole Paus seg som plateartist i 2013. Trippelalbumet «Avslutningen» ble hans mest populære utgivelse noensinne, med 80 000 solgte eksemplarer. Han følte seg ferdig både med bransjen og det å skrive, han følte at verden ikke trengte flere øvelser i ting han allerede har gjort. Men når muligheten dukket opp, beskriver Paus det som en «en drøm som blir drømt skikkelig».
-Nytt liv før døden
31. januar kom albumet «Så nær, så nær», spilt inn i Frankrike sist sommer. En prosess som ikke gikk smertefritt, det rapporteres om både lang inkubasjonstid, mange innledende diskusjoner og opptil flere brudd underveis. Som seg hør og bør når kompromissløse artister fra hvert sitt ståsted prøver å finne felles grunn.
Dagbladet slår til med toppkarakter for plata, og mener «Det er genialt, og resultatet er en 52 minutter lang lykkepille av et album. Det er ikke ett svakt øyeblikk her.»
VG gir også terningkast seks, og skriver «Man kan gjerne drømme om å høre låtene uten Paus oppå, eller bare Paus med gitar. Ingen av disse bestanddelene fremstår sterke nok alene. Sammen er de derimot ikke så nær, så nær. Det er helt hjemme.»
«I utgangspunktet kommer de fra hver sin verden. Likevel klinger Ole Paus og Motorpsycho veldig fint sammen«, skriver Adresseavisen i sin anmeldelse av albumet, og gir det terningkast fem.
– Nå vet jeg at jeg bare så vidt har begynt, for dette åpner så mange muligheter jeg aldri har tenkt meg selv som en del av. Nå føler jeg at jeg har et uttrykk som kan utvikles fullstendig. Her er det snakk om et nytt liv før døden, og det er morsomt, sier Paus til Aftenposten.
Kanskje kan vi også si at en slags ring er sluttet, det går i alle fall en rød tråd fra «Så nær, så nær» tilbake til Paus-klassikeren «Garman» fra 1972, da han samarbeidet med et av datidens største rockeband, Pussycats.
Motorpsycho er seg selv
Motorpsycho er på sin side sedvanlig hyperaktive. Konserten de holdt under Olavsfest 2019, da de tolket Håkon Gullvågs kunst, ble en stor opplevelse for de av oss som var så heldige å være tilstede. Nå kommer musikken også på plate, og er tenkt som siste del av trilogien som fra før teller «The Tower» og «The Crucible». Bandet spilte også inn et lass med ny musikk i Frankrike i 2019, som sannsynligvis også vil se dagens lys på plate i en eller annen form.
Og dersom noen frykter at Motorpsycho har begrenset seg, at de blir et lavtspillende, akustisk taffelorkester bak Paus, kan vi berolige med at de er seg selv i aller høyeste grad. Fans vil riktignok kjenne igjen musikalske virkemidler både fra bandets mer lettbeinte periode fra rundt årtusenskiftet og Tussler-sideprosjektet – men også karakteristisk prog-, psykedelia- og hardrock-driv.
– Når Ole Paus synger sine låter, blir tekstene naturlig nok veldig sentrale. Det blir lett til at man ikke legger merke til musikken i det hele tatt. Ideen med albumet vi spiller inn nå, er at det skal være litt mer med musikken. Selvsagt som Ole Paus avgjort er til å kjenne igjen. Vi legger oss et sted mellom Paus og Motorpsycho, sa Motorpsychos Bent Sæther til Adresseavisen før studiooppholdet sist sommer.
Det er rett og slett blitt et møte mellom to likeverdige – og like kompromissløse og egenrådige – giganter i norsk musikk.
OLE PAUS og MOTORPSYCHO
NIDAROSDOMEN
LØRDAG 01.08 KL. 20
Strømmes på Adressa.no/Olavsfest
EN 
NO