– Nei, jeg vil ikke være en popkomet, kometer går jo bare nedover. Men kanskje en popsatelitt, rundt og rundt, eller hvorfor ikke en poprakett som lander på en popstjerne?

Av Gunnar Gjertsen (tekst) og Mina Eriksen (foto)

Fort har det i alle fall gått for Amanda Tenfjord, en ganske fersk artist fra Tenfjord utenfor Ålesund. På spørsmål til en trofast, fanskare i Vår Frue kirke om hva slags musikk Amanda lager, det vil si før vi hadde hørt henne, svarte de indiepop. Men det kan jo samtidig være alt mellom punk og viser, så det er ikke så lett å bli klok på hva skal få høre om noen minutter, når hun skal spille et sett før det blir åpen mikrofon i kirka. Men et kort intervju inne i sakristiet gjorde oss litt klokere:

– Jeg synger om det som opptar meg til daglig, og dermed spiller humøret mitt inn, hva jeg tenker og hva som skjer med meg eller rundt meg. Jeg er opptatt av å ha det gøy og at folk hører på meg, selv om jeg kanskje høres litt melankolsk ut med min altstemme, forklarer hun.

Gresk som farsmål

Amanda har til nå bare gitt ut én EP og et knippe singler. Dette har hun fått tid til samtidig med legestudiene i Trondheim. Mange har likevel fått sansen for henne, og hun er regnet som en av landets fremste poptalenter. I hele vår har hun varmet opp på turneen til Highasakite. Er det grunnen til at hun bare synger på engelsk når norsk er morsmålet hennes?

– Nei, for farsmålet mitt er gresk! Pappa er greker, det er ikke mulig å synge på verken gresk eller sunnmørsk, begge deler høres helt gresk ut for folk, og dermed blir det engelsk!

Og så står hun plutselig på scenen, ikledd en diger gitar pluss mikrofon, og dermed avslører hun en kraftfull alt, klar og ren. Hun virker litt trist og melankolsk, men det er bare utenpå. I øynene ser hun leken ut, og hun liker seg.

– Det er litt nifst med bare meg og gitaren på scenen, foran så mange folk, ellers har jeg oftest et band med meg.

Stående applaus

«Run» er den første låta som spilles. «I Need Lions», er den andre, og Amanda hevder at den er inspirert av Henrik Ibsen. Så får vi sanger som «Making Madness», «Let Me Think» og flere andre, spilt både på piano og gitar.

Og da Amanda er ferdig, reiser folk seg og klapper begeistret, og dermed blir hun flau. Dette hadde hun ikke ventet! Bare håpet.

– Det var veldig fint å spille i Vår Frue, med publikum så nært, og så mange!

Hva skjer når en av Norges beste malere møter en av Norges beste journalister på Olavsfest? Kanskje en kvantitativ, men iallfall en kvalitativ, forvandling. Eller metamorfose som det heter på fint.

Av Gunnar Gjertsen (tekst) og Gerd Stiberg (foto)

Kunstneren Håkon Gullvåg, har fått spaltemeter i kilometervis den siste tiden. I den grad malerier måles i spaltemeter. Men hva med en av Norges beste journalister, Harald Stanghelle, best kjent fra Aftenposten og et utall opptredener på riksdekkende radio og fjernsyn de siste tretti år? Han har definitivt fått mange spaltemeter, selv om han bare er halvannen meter høy. Eller litt mer. Han har vært redaktør for praktverket Gullvåg – maleren, den mest omfattende gjennomgangen av Gullvågs etter hvert lange karriere.

Altså måtte vi snakke med mannen.

– Du sitter som på spranget, utbryter vi etter to minutters intervjuarbeid.

Han har veldig dårlig tid, men likevel…

– Ja, det er fordi jeg har så korte bein, sier han på sitt vestlandske tungemål og smiler.

– Det er derfor jeg alltid sitter på stolkanten.

Unge Høyre, indremisjon og avholdssak

Nå er jo ikke intervjuobjekters høyde, bredde og skostørrelse så vanlige ting å kommentere, men vi kunne ikke dy oss. Men det var dette med forvandling, Olavsfests stikkord i 2019. Har Harald Stanghelle forvandlet seg?

-Jeg var medlem av Unge Høyre fra 1969 til 1975, sier han tørt, og dermed har han forklart det meste.

-Og familien på Stanghelle i Vaksdal i Hordaland var mest preget av indremisjon og avholdssak. Vi abonnerte på ukeavisa Folket.

Så begynte avdriften mot venstre, som for svært mange andre unge den gangen. Han kjøpte til og med sin egen lokalavis, men skjønte at framtiden nok lå i de store avisene i hovedstaden. Blant annet Arbeiderbladet, Dagbladet og Aftenposten, hvor han har vært politisk redaktør i tjue år.

-Jeg har alltid vært opptatt av malerier og billedkunst. Jeg kjøpte mitt første som syttenåring, et trykk av Knut Steen. Og i 1995 ble jeg kjent med Håkon Gullvåg, vi ble venner, og vi reiste på far- og datterturer sammen.

-Den fremste norske samtidsmaleren

Stanghelle er etter sigende lykkelig gift med Anne Lieungh, barnebarnet til landsfader Einar Gerhardsen, og hun på sin side stolte nok på sin mann til å slippe datteren deres av gårde sammen med ham og Gullvåg. Og apropos Gullvåg. Er han virkelig så flink som vi tror?

-Ja, Håkon er den fremste vi har av dagens norske samtidsmalere. Han har revitalisert den stivnede portrett- og kirkekunsten, han er ikke fastlåst i stereotyper, og han tør gå egne veier. Bare tenk på kongeportrettene hans!

Mange husker nok den gangen Håkon Gullvågs portrett av Kong Harald havnet på VGs førsteside med terningkast 2 og ble utnevnt til landets styggeste portrett. Men kongen hadde kommentaren klar: «Det er nok dessverre sånn jeg ser ut!»

Men nå var det altså verken kongen eller Gullvåg vi skulle snakke om, det var den lille store mannen fra vestlandet.

–Hva liker du selv av billedkunst?

-Selvfølgelig han jeg har skrevet bok sammen med, altså Gullvåg, men det finnes andre fine billedkunstnere i Norge også nå, blant annet Marianne Heske og Nico Widerberg, samt billedhuggeren Nina Sundby.

På åpningsdagen signerte Stanghelle og Gullvåg en stor, tykk og flott bok om Gullvågs kunst, og køen er ganske lang til korte køer å være.

Laget på et halvt år

-Vi begynte på boka for et halvår siden, men det først de siste to månedene at vi virkelig har fått sving på sakene, sier Stanghelle.

Harald Stanghelle er en spennende fyr, og han krever sin tid av omgivelsene. Og egentlig er vi mer opptatt av andre sider ved hans skriving enn om kunst. For eksempel forrige ukes kommentar i Aftenposten: «Det sutres ikke i Nord-Norge!» Selv er vi født på Sankt Hanshaugen i Oslo, men vi bodde to år i Mehamn i Finnmark for noen få år siden, og Stanghelle drøfter nesten alle de problemene som nordlendingene blir påført av oss søringer.

«Det oser ekte forbannelse og dyp mistillit av et opprør som er til å forstå», skriver Stanghelle, og ramser opp nødropet fra Bugøynes for tretti år siden, dagens arroganse fra Ap og Høyre, nedlegging av diverse studiesteder samt flybasen på Andøya, sammenslåing av fylker, nedlegging av politi- og lensmannskontorer og endelig den famøse kontrakten om ambulanseflygingen.

Dette skulle vi gjerne snakket med Stanghelle om, men vi fikk ikke tid, og dessuten er det fryktelig vrient å intervjue en journalist.

Nesten like vanskelig som å intervjue Kåre Willoch.

Nattverd når det måtte passe deg! Velkommen til en enkel nattverdsfeiring under årets Olavsfest, og til og med i erkebiskopens kjøkken fra 1200-tallet!

Nåvel, kanskje ikke kjøkken lenger, for i dag er det et lite, vigslet kapell i Erkebispegården, med Håkon Gullvågs bilder av Jesu nattverd på to vegger, forteller vikarprest i Nidarosdomen, Marie Farstad. 

Av Gunnar Gjertsen (tekst) og Mina Eriksen (foto)

Man kan få alt på drop-in nå for tiden, både nattverd, velsignelse og forbønn. Og det underlige er at prest Farstad får det til å virke så ekte og flott nede i kapellet at journalisten blir revet med og går selv til en spontan nattverd. Uten å føle seg verken dum eller fjollete.

-Her er det nattverd når det måtte passe deg, i alle fall fram til klokka fire på ettermiddagen. Vi inviterer folk inn til både tanker, fellesskap og hvile, før du går oppreist videre, fortsetter prest Farstad.

Blod og legeme

I det lille kapellet på snaue fem-seks meter i hver retning, står to enorme malerier som Håkon Gullvåg har lånt bort. Bildene, på tre ganger tre meter, viser Jesu siste måltid sammen med disiplene på skjærtorsdag. Jesus gir brød til disiplene og sier «dette er mitt legeme», og deretter gir han dem vin med ordene  «dette er mitt blod». Han avslutter med å si at «gjør dette til minne om meg». I Den norske kirke, og de fleste andre kirker, er det den siste setningen som gir nattverden en så viktig plass i troen.

Den protestantiske og lutherske kirke tror ikke at brød og vin forvandles fysisk til Jesu legeme, men at Kristus likevel er til stede i de to elementene.

-Ordet nattverd betyr opprinnelig kveldsmat og er følgelig basert på Jesu siste måltid med disiplene før korsfestelsen. Altså Herrens aftensmåltid. Her er det nattverd på veggene og nattverd i virkeligheten. Og som et symbol på dette henger en svart og sotete Jesus på veggen, det siste som ble reddet ut etter en stor brann her i august 1983, forteller prest Farstad.

Mange har fått nattverd

Det kommer hele tiden folk inn den lave portalen til kapellet, noen bare ser, andre setter seg ned, og atter andre går til nattverd.

-Det har vært svært mange mennesker innom her i dag, og mer enn 25 stykker har fått nattverd. Jeg ber en liten bønn og så sier jeg liturgien fra det siste måltidet, sier hun.

Onsdag var den første vakta i kapellet til prest Marie Farstad, men når hun fram til folk når de er nødt til å gå til nattverd på sparket?

-Jeg føler at jeg når fram til dem, til en viss grad i alle fall. Og det er i høyeste grad en tilfredsstillende jobb. Jeg gjorde åtte innstiftelser de første to timene, og har hatt kontinuerlig nattverd. En enkel, liten nattverdsliturgi, «fred være med oss».

«Nattverden er vårt møte med Gud og med hverandre. Den åpne hånda som tar i mot den vesle brødbiten, er også vår åpne hånd mot Gud. Og brødet og vinen både er og symboliserer Jesu Kristi nærvær mellom oss. Vi minnes at han døde på korset, og vi tror at han er midt blant oss. Dette er veldig konkret, men samtidig er det et mysterium».

-Vi prøver å holde en kort Gudstjeneste hvert kvarter, men alle kan hele tiden komme og gå som de vil. Sitte ned, tenke, be en bønn og la maleriene til Gullvåg tale til oss. Ta imot brødet og vinen, og gå videre i hverdagen.